2 uker etter operasjon totalprotese

 I går var det 2 uker siden jeg ble operert. 

Syns det går veldig bra. Fortsatt ømhet i operasjonsområdet, men trenger ikke noe særlig smertestillende lenger. Bruker Voltaren 50 mg ved behov når «giktsmertene» kommer ig syns det fungerer ok. Har ikke satt igang med leddgiktmedisiner (Metotrexat) etter operasjonen enda, da ortopeden ville at det skulle gå 4-5 uker etter operasjonen før jeg startet med dem igjen pga den immundempende effekten. Revmatologen vil jo at jeg skal starte med biologisk medisin i tillegg og hadde egentlig time 2.desember, men nå har den blitt gjort om til telefontime pga corona-situasjonen til 23/11, altså litt før. 

Men tilbake til hvordan det går etter operasjonen:

I går fjernet jeg stingene, det var egentlig litt godt å få dem bort. 

Jeg begynte å kjøre bil igjen i går også. Jeg tok en liten prøvekjøring m kjæresten min på søndag, og da gikk det fint. Så da erklærte vi meg kjøredyktig igjen. Litt vondt når jeg løfter clutch-benet, men ikke verre enn at det går greit. 

Jeg har fortsatt litt tyngdefølelse der jeg ble operert, litt hematom der, men det ordner nok kroppen med etter hvert. 

De ringte fra protese-enheten i går også for å høre hvordan det går med meg. Så utrolig bra at de følger opp. Det føles veldig trygt. Jeg er så fornøyd m Gjøvik sykehus og ivaretakelse og oppfølging av oss pasienter. 

Jeg gjør fortsatt øvelsene som fysio på sykehuset lærte meg, og merker at beinet blir sterkere. Hadde følelsen av at jeg ikke hadde noen muskler igjen der rett etter operasjon, men syns det er rask progresjon. Nå bruker jeg veldig ofte bare en krykke inne. Noen få ganger glemmer jeg krykkene helt, men da går jeg litt rart 😂. Kan stole mer og mer på det opererte beinet, men fortsatt ikke helt og fullstendig. Bruker to krykker når jeg er ute og går tur. Turene er på 500 m til 1km, noen få ganger litt over.

Så er ganske fornøyd med fremgangen  😊

Operasjon 26/10 MIS-teknikk

 På mandag møtte jeg fastende kl 08 på protese-enheten på sykehuset. Da hadde jeg gjort et dusjeregime hjemme, der jeg brukte Hibiscrub på utvalgte plasser på kroppen. Det samme regime skulle jeg utføre da jeg kom til sykehuset på morgenen. Dette for å minske risiko for infeksjon. Etter det ble jeg lagt i ren seng for å vente på å bli hentet. 

Så var det min tur. Jeg ble kjørt bort på operasjonsstua, der jeg ble lagt over på operasjonsbordet og fikk lagt inn venfloner. Deretter kom anestesilegen og la inn spinalbedøvelsen. Så spurte anestesisykepleier om jeg ville ha noe å sove på. Ja, bare gi meg alt du, svarte jeg. Og derfra husker jeg ingenting. Plutselig ble jeg vekket og fortalt at nå er jeg ferdig og at jeg mistet 1,6 liter blod. Så de hadde fylt etter med to poser blod. Jeg skjønte på det tidspunktet ikke noe, og sa at: hæææ, er dere ferdig? Dere har jo ikke begynt enda jo?? Veldig overrasket over at jeg var ferdig allerede. Så ble jeg kjørt bort til postoperativ og da så jeg jo at klokka hadde gått litt, siden jeg ble hentet på protese-enheten. Tenkte at det var veldig godt egentlig. 

Jeg lå på postoperativ noen timer til bedøvelsen var ute. Tror det ble 4-5 timer der. Når bedøvelsen hadde gått ut, skulle jeg opp og prøve å tisse. Kjente meg ganske bedøvet nedentil, men beina hadde jeg begynt å få førligheten i. De kjørte en dostol inn til rommet, men så syns de jeg virket så sprek at jeg kunne forsøke gå til wc med prekestol. Det kjentes veldig godt ut opp og stå etter å ha ligget så lenge. Men etter å ha tisset, begynte jeg å kaldsvette og jeg kjente at nå besvimer jeg. Men klarte å holde meg oppe til de kom løpende med dostol og fikk lagt meg i senga igjen. Besvimte ikke da heller, men da begynte det å pipe i ørene og hørselen ble borte en kort stund og jeg ble sinnsykt kvalm. Så da la de meg oppned og så kom jeg raskt tilbake til meg selv. 

Etter en kort halvtime til på po ble jeg kjørt til protese-enheten igjen på rommet mitt. 

Den første natta var det veldig vondt i beinet, og da fikk jeg oxynorm (hurtigvirkende morfin) uten noe særlig effekt. Var oppe på wc en gang til og ble litt svimmel da og, men ikke slik som det var første gangen. Ut på morgenkvisten gikk de verste smertene over helt av seg selv før jeg tok morgendosen med smertestillende. Så da jeg skulle stå opp for 3.gang, følte jeg meg mye bedre! Fortsatt hadde det ikke gått 1 døgn engang siden jeg ble operert. Da var jeg oppe og hentet meg litt te og følte meg kjempesprek. Og slik fortsatte det. 

Fikk time med fysioterapeut dagen etter operasjon og to dager etter operasjon (den dagen jeg reiste hjem). Første dagen viste hun styrkeøvelser som jeg skulle fortsette med hjemme samt at hun viste hvordan jeg skulle gå med krykker. Dagen etter lærte hun meg å gå i trapper med krykker. Trodde ikke jeg skulle klare det, men det gikk faktisk veldig fint. 

Jeg ble på sykehuset til andre dagen etter operasjon. Er så fornøyd med alle jeg har møtt gjennom oppholdet. Følte meg så trygg og godt ivaretatt helt fra første møtet med ortoped. De var så dyktige og hyggelige alle, helt fra jeg møtte fastende på protese-enheten, var på operasjonsstua og postoperativ og tilbake igjen på protese-enheten. 

På protese-enheten syns jeg det var veldig fint at man spiste alle måltider med andre som hadde gjort samme operasjon, for da kunne vi utveksle erfaringer.  En annen ting var jo at man har enerom, og da får man litt hotellfølelse ☺️. Og veldig dyktige sykepleiere som var flinke til å informere og svarte på alt man lurte på. 

 Jeg reiste hjem onsdagen og det var veldig godt å komme hjem igjen. Min kjære, snille Lars hadde ordnet seg fri fra jobben, så han kunne være hjemme med meg de første dagene. Det var utrolig godt å ha han der, så jeg ikke var helt alene de første dagene. 

Hadde ordnet med doforhøyer, men den likte jeg ikke, så den leverte vi tilbake til hjelpemiddelsentralen/nav. Gikk like bra med wc slik den var. I begynnelsen var det ikke så lett å reise seg opp fra sittende til stående noen steder, men det er forholdsvis rask progresjon. 

Tyngdefølelsen der jeg har blitt operert, kjennes litt ubehagelig, som om det ligger en murstein oppå hofta hele tida. Men det er jo ikke rart, for de har jo herja litt med alt inni der. I begynnelsen føltes det som om jeg var så stinn der at alt skulle eksplodere og komme ut gjennom såret, men det gjorde jo aldri det, så da ble jeg etter hvert trygg på at det ikke kom til å skje. Smertene har jo egentlig aldri vært uutholdelige, men har tatt smertestillende jevnt. Prøvde å ikke ta smertestillende i helga, men fant ut at jeg fortsatt trengte det. 

Nå på 9.dagen er det svie og stikking i såret som jeg tenker er fordi det gror. Slik har de vært de siste dagene. I morges da jeg dusjet, følte jeg at det var riktig å skifte bandasjen. Var redd den hadde blitt våt. Så da fikk jeg se stingene. Det ser veldig fint ut. Ingen tegn til infeksjon. Litt blåmerke/ gulmerke rundt bare. 

Ny kontroll hos revmatolog

 På mandag var jeg hos revmatolog igjen. 

MR rygg viste mistanke om sakroilitt venstre IS-ledd. 

Ultralyd hos revmatolog viser økt væske på venstre side. 

Derfor ville revmatologen at jeg skulle begynne med biologisk medisin i tillegg til Metotrexat 4-5 uker etter operasjonen. 

Fikk ingen sikker diagnose denne gangen heller, men jeg spurte om jeg hadde Revmatoid Artritt. Det trodde hun ikke,  men hun mener at det er mer sannsynlig at det er Psoriasis leddgikt eller Bechterev (spondyloartritt). 

Er veldig fornøyd med oppfølgingen der på Revmatismesykehuset. Alle er så koselige og får meg til å føle meg trygg. Alle, fra de som sitter i skranken, hun som tar blodprøver, til sykepleierne, fysioterapeutene og revmatolog. 

Skal på kontroll igjen i begynnelsen av desember. 

Nå nærmer operasjonen seg, bare 4 dager igjen. Hjeeeelp, veldig spent. Samtidig som det skal bli godt å bli ferdig. Kjenner jeg har veldig med sommerfugler i magen (og utover i bena og armer 😂). 

Skal gjennom dusje-regime med Hibiscrub på kvelden før jeg legger meg i rent sengetøy og ny dusj på morgenen når jeg kommer på sykehuset. Skal faste fra kl 24, men kan drikke klare væsker som vann og te frem til 06. 

Veien mot hofteprotese

Hei! Så hyggelig at du kommer innom min blogg. 

For noen år siden startet jeg en løpeblogg, fordi jeg var så glad i å løpe. 

Jeg er i teorien fortsatt glad i det, men kroppen min begynte å si fra at den ikke likte det. Det begynte med at venstre hofta mi gjorde vondt, spesielt i aktivitet. Så da måtte jeg gi motvillig gi meg. 

Jeg gikk da til fastlegen som på den tiden (begynner å nærme seg 3 år siden) hadde en vikar, som sendte meg til røntgen. Etter det fikk jeg beskjed om at jeg hadde artrose, og da sa hun at det ikke var nødvendig å henvise meg noe videre for det var ingen som ville gjøre noe med så lite slitasje. Nei vel, tenkte jeg og fortsatte å være aktiv. Jeg måtte jo endre litt på hva slags aktivitet jeg kunne bedrive, så løping måtte jeg slutte med pga smerter. Jeg fortsatte å være aktiv med å gå lange turer i skogen og toppturer på fjellet. For litt vondt måtte jeg vel klare å leve med, hvis det kun var slitasje som var årsaken. Så jeg fortsatte i to år til med denne smerten, etter hvert begynte også nakken og korsryggen å gjøre vondt. Tenkte at det sikkert kun var pga at jeg belastet så feil fordi hofta var så vond. I januar i år gikk jeg igjen til denne vikaren for fastlegen og syns det var så vondt og nå hadde høyrehofta også begynt å bli litt vond. Hun sendte meg på ny til røntgen og samme resultat som sist. Bare lett slitasje. Men da grein jeg meg til henvisning til ortoped, selvom vikaren til fastlegen mente at ortoped ikke ville se på meg. Men dette kjentes bare ikke normalt ut. 

Så kom koronaen til landet og det endte med at jeg ikke fikk time før i mai. I mellomtiden hadde fastlegen min kommet tilbake, en klok dame med masse omsorg og empati. Jeg var så glad for at vikaren var borte! I mars begynte det å bli enda mer vondt. Jeg hadde sterke smerter om natta, gjorde vondt inni beinmargen. Det var nesten uutholdelig. Jeg måtte ta sterke smertestillende for å klare komme meg gjennom både natt og dag. Fortsatte å jobbe, men måtte bruke smertestillende for å komme meg gjennom dagen på jobb. Pleier ikke være den som gir meg så lett og skal mye til for at jeg sykmelder meg. Da ba jeg fastlegen om å henvise meg til MR av bekkenet. Fikk time til MR ganske kjapt og fikk det gjort før timen hos ortoped. Da det var så vondt at det var vanskelig å ligge stille i MR-maskina så lenge, ble ikke bildene så tydelige. Men radiolog og ortoped syns de så forandringer i venstre hofteledd og væske rundt begge hofteledd og spørsmål om artritt/ inflammatorisk tilstand. Pga at jeg ikke klarte ligge helt rolig pga smerter, ville ortoped at jeg tok ny MR av hofter, denne gang med kontrast. 

Fra slutten av mai/ begynnelsen av juni ble jeg sykmeldt. Da måtte jeg kaste inn håndkleet.

Svaret fra MR hofte med kontrast, var at jeg hadde fått skjelettskade på venstre lårbenshode og at jeg hadde væske i begge hofter som gav mistanke om revmatisk sykdom. 

Jeg ble da henvist til revmatolog som jeg fikk time til i slutten av august. Der ble det tatt masse prøver som jeg ikke har fått svar på enda. De gjorde også ultralyd av alle ledd. De har mistanke om psoriasis leddgikt eller spondyloartritt (tidligere Bechterev). Derfor startet jeg med Metotrexat som jeg nå har brukt i 7 uker. Setter injeksjon på meg selv en gang i uka. Det tar gjerne 2-3 mnd før det begynner å virke skikkelig fikk jeg beskjed om. Skal på kontroll mandag 19.oktober og er spent på om de har funnet ut noe mer. 

Jeg har fått veldig god oppfølging av ortoped hele veien. Og i midten av september ringte hun meg og sa at de ville sette inn hofteprotese. De skulle prøve å få meg raskere inn i køen, da de gjerne vil ha meg i arbeid igjen så fort som mulig. 

Og i forrige uke, fikk jeg telefonen fra kirurgisk inntakskontor om at jeg var satt opp til operasjon den 26/10. 

Ååå som jeg gleder meg til å få livet mitt tilbake!! 😊